Er det virkelig mulig å ikke bli fristet av en vinterferieuke i Alpene??
Dra på tur med gode venner og kjøre hele dagene på ski eller snowboard eller hva man nå liker å ha på beina, og for ikke å glemme de artige after-ski pubene…Glühwein...trenger jeg si mer?
Vel, nå har jeg prøvd på mange slags måter å friste min kjære til å bli med, men til ingen nytte. Han er og blir en fiende av alt som har med vinter og snø og gjøre. Heldigvis har jeg venner som ikke har noe imot at jeg "elger" meg på deres ferieplaner. Og min kjære, nei han er bare glad til - at han slipper å være med som han sier. Jaujau - han vil nok se lyset med tid og stunder tenker jeg:-)
Haus Rendl i St. Anton am Arlberg
|
|
Avreise
En tidlig mandagsmorgen i slutten av februar startet reisen. Det var tett snønær, og jeg fikk fort erfare at det er visse utfordringer med å komme seg avgårde på skiferie. Først av alt var det strekningen hjemmefra til flybussen. I 30 cm. nysnø kavet jeg meg i vei med 20 kg. koffert, snowboardbag, ryggsekk, og til slutt håndvesken. Hårreisende slitsomt, men gjennomsvett registrerte jeg fornøyd at jeg heldigvis var på bussholdeplassen i god tid. Det varte og rakk, men ingen buss kom. Til slutt ringte jeg flybussekspressen som kunne fortelle at pga. snøværet var bussen en halv time forsinket. Noe så utgjort! Men flaks i uflaksen...flyet var også forsinket. Så endelig – 1 1/2 time forsinket var vi endelig på vei mot München. Jeg og Hanne på snowboard, Stig på telemark og Bobo på slalåm. Herfra gikk veien videre i en leiebil fra Holiday Auto. I en praktisk 7-seter suste vi nedover mot Østerrike og St. Anton.
Det skulle vise seg å være en aldri så liten utfordring å finne frem til St. Anton, men takket være GPS kom vi endelig frem til Haus Rendl
ca. kl. 2100, mandag kveld. Veldig koselig leilighet - sentralt og med gratis skibuss til bakkeanleggene hele dagen.
På veien nedover kjente jeg riktignok at jeg begynte å fryse, og nyse noe forferdelig - det verket mer og mer i kroppen, men jeg valgte å tro at det skulle være borte neste morgen. Den gang ei. Noe så utgjort. Tirsdag morgen våknet jeg med feber så høy at jeg knapt orket å gå fra senga til badet. Dermed ble det til at de andre dro i bakken, mens jeg pakket meg inn i alt jeg fant av tepper og dyner og håpet at dette skulle gå fort over. Det gjorde det da også heldigvis.....sånn noenlunde ihvertfall.
Fantastisk blå himmel og silkeføre
|
|
Utpå kvelden, etter et langt varmt bad og jeg igjen fikk varmen i kroppen, bestemte jeg meg for å henge med i bakken dagen etter. Jeg tuslet ned i bilen for å hente ut å gjøre klar utstyret til dagen etter – og det var da det skjedde...
Mens jeg sto med hodet inni bagasjen så jeg en diger måke-lastebil komme i vanvittig fart bortover den lille veien. Jeg fikk hoppet til siden selv heldigvis, men hele bakdøra på vår flotte 7-seter ble skrelt av på et blunk. Så der sto jeg da – i snøføyka – med en lastebilsjåfør som ikke kunne engelsk, en ubrukelig leiebil, det hele fortonet seg ganske så håpløst en stund. Særlig da vi ringte Budget og de påsto at opplysningene jeg hadde fått av lastebilsjåføren var falske. Det viste seg heldigvis dagen etter at de likevel var riktige, men det var en stund der at Stig var helt klar for å løpe ut i byen og banke opp alle lastebilsjåfører han kunne finne:-)
For å korte ned på resten av historien og alle de andre skumle planene vi hadde den kvelden - onsdag morgen fikk vi hjelp av Brigitte, den enormt snille og veldig profesjonelle husfruen i Haus Rendl. Det viste seg at det ikke var så ille likevel.
Brigitte Strolz - en dame som virkelig vet å ta vare på kundene sine!
|
|
Brigitte ordner opp...
Hun fikk raskt orden i sakene; ringte både leiebilselskap, lastebileier og verksted og sendte oss i bakken med den beskjeden at vi kunne bare slappe av for dette skulle hun fixe.
Det var jo ikke vår skyld, så det ble hverken utgifter eller noe som helst å bekymre seg for vår del. Et par dager etter skulle vi få bilen tilbake så god som ny og det passet oss finfint. Vi hadde ikke tenkt å bruke bilen før hjemturen på søndag likevel. Skibussen er jo helt strålende – stopper rett utenfor døra her.
Massevis av bakker - noe for enhver smak
|
|
Onsdag hadde vi en helt ubeskrivelig flott dag i bakkene. Alpene viste seg fra sin aller beste side denne dagen. Himmelen var knallblå, det var vindstille, og ca. 15 minus (føltes mye varmere i sola) Vi kjørte ut ifra depotet og opp til en topp som het Kapall (2330 moh) - deretter skrått over og opp til en annen topp: Galzig (2185 moh), bare avbrutt av noen Glühwein stopp underveis:-) Vi kjørte i forskjellige bakker hele tiden, og det skulle vi fortsette med utover i uka bestemte vi oss for.
Jeg ble gang på gang imponert over hvor greit det er å være skiturist her i St. Anton. En ting er de mange gratisbussene, men det er også oppbevaringsdepoter for utstyr slik at du ikke trenger dra med deg skiutstyret hjem hver dag. Heisene er behagelige, ofte med varme i setene, og det er sjelden noe særlig kø heller. Selv i 15 minus ble man aldri frossen så lenge du kunne varme deg i heisen opp til toppen under tak, godt beskyttet mot vær og vind. (i motsetning til hjemme der du ofte fryser til is i skiheisen når det er så kaldt.) Men så har de jo lang erfaring her i Alpene. De første skianleggene i St. Anton åpnet allerede i 1901, fikk jeg vite av en av gutta på skidepotet.
Ser nesten ut som et postkort - synes du ikke?
|
|
Hvis vi trodde onsdagen var umulig å overgå tok vi jammen feil. Torsdag møtte oss med om mulig ennå klarere vær og med ennå bedre føreforhold enn dagen før. Vi var helt ekstatiske der vi kjørte i et bakkeanlegg som het «Rendl». Dette var Brigittes forslag, og som selvsagt viste seg å være en fulltreffer. Her var det godt om plass i løypene selv nå i vinterferien. Kanskje ikke det bakkeanlegget med høyest «partyfaktor», men definitivt det beste valget denne dagen. Finnes det noe bedre enn nypreparerte løyper, helt uten is eller dumper? En ren nytelse. Høyeste topp i Rendl var på 2030 moh. Så fulgte vi en svart, rød eller blå løype hele veien ned til bunn av bakken. En strekning på ca, 3,5 km. Vi likte den røde løypa best, men dette blir jo veldig individuelt:-)
Ny utfordring
Utpå kvelden, torsdag oppsto det et nytt problem. Hanne fikk plutselig akutte smerter i underlivet og måtte til lege. Hun ringte legevakten i St. Anton som heldigvis kunne ta henne inn med en gang om vi fortet oss. Vi spurte Brigitte om hun kunne bestille en taxi til oss, for leiebilen vår var jo på verksted. men Brigitte vet du, hun skulle ikke ha noe av noe taxi, nei. Hun kjørte oss helt til døra og tilbød seg sågar å vente på oss og kjøre oss hjem. Har du hørt på maken til super service? Vel, vi takket pent for tilbudet men sa nei til dette og tok en taxi. Det får da være grenser:-) Men først var vi hos legen der stakkars Hanne fikk konstatert blærekatarr. Så - med et arsenal av medisiner dro vi godt fornøyde hjem og håpet av også dette skulle slippe taket fort.
Fredag
Fredagen ble Stig og Hanne hjemme for å pleie blærekatarr og forkjølelse mens jeg og Bobo dro i bakken. Litt snø i lufta, men kun 5-6 kuldegrader, så supre forhold i bakken. Vi fikk kjørt masse denne dagen. Til slutt endte vi på Krazy Kangero; After-ski puben nesten nederst i rød bakke nr 21. Her er det ingen manko på party-faktoren – det skal være sikkert og visst :-) Men dette hører jo med etter en lang dagsøkt. Og du verden så godt det er med Glühwein
:-) - hehe.
Utpå kvelden kom leiebilen vår tilbake fra verkstedet – så god som ny - og vi trakk et lettelsens sukk alle mann.
Opp til høyeste punkt
Den siste dagen i bakkene var vi igjen fulltallig gruppe. Det var litt tåkete, men likevel flott føre. Vindstille og 4-5 minusgrader. Vi tok heisen helt opp til Valuga – 2811 moh. Og tror du ikke at tåka lettet litt på sløret akkurat da vi skulle starte nedfarten. Du verden for et ubegripelig vakkert skue. Den ene toppen etter den andre lå under oss og glimtet med sine spisse topper i sola. Og slikt et nydelig silkeføre. Helt fantastisk dag som også ble avsluttet som vanlig - på Krazy Kanguruh:-)
Utpå kvelden dro vi inn til byen og fikk oss et herremåltid på stedet Bobos. Husk å bestille bord – for dette er et populært og veldig koselig sted.
Søndag tok vi farvel med Brigitte og Haus Rendl og kjørte tilbake til München for å tilbringe siste natten der før hjemreisen til Oslo, mandag.
Hjemtur
Dette var min første opplevelse på snowboard i Alpene, men definitivt ikke den siste. Jeg tror man fort kan bli litt «avhengig» når man først har fått smaken på denne typen turer. Særlig etter en så spennende tur som vi har hatt. Det gjør noe med deg der du står på øverste topp, i strålende vær og skuer utover det vanvittig flotte alpelandskapet. Det er nok til å ta pusten fra de fleste – jeg lover. På kveldene var vi allerede igang med å planlegge neste års tur. Hvor det blir – tja – det kom vi ikke helt til bunns i, men var enige om at vi skulle ta fly litt nærmere bestemmelsesstedet neste gang. Altså unngå leiebil-etappen som igrunnen spiste opp et par dager av turen vår denne gangen.
Ellers var vi veldig fornøyd med leilighets-løsningen. Det er deilig å ha en egen stue det du kan slenge beina på bordet og sitte i joggedress med håret til alle kanter etter dagens strabaser.
Et lite tips her: Ofte er leilighetene utstyrt med flott TV, men ettersom alle kanaler er med tysk tale eller dubbing blir det ikke særlig stas hvis du ikke forstår tysk. Ta med noen filmer på din laptop og en kabel-overgang til TV så er du i mål med litt kveldsunderholdning:-) I tillegg har man jo også muligheten til å lage litt mat hjemme også. Noen bokser gulasj var slett ikke å forakte, fant i alle fall vi ut etter en lang dag i bakken.
Mandags morgen bar det tilbake til Oslo for vår del for denne gangen. Litt trist, men alle enige om at vi hadde hatt en topp tur.
Fra Oslo kommer du direkte til München med både Lufthansa, SAS og Norwegian. For bestilling, ta kontakt med ditt VIA byrå.
GOD TUR!
|
