La Marguerite
|
|
Vi så en annonse i avisen og falt helt for muligheten av å cruise på elven Mekong fra Kambodsja til Vietnam – to land vi ikke hadde vært i og kanskje heller ikke hadde på ønskelisten. Det var litt fjernt!
Men vi lot oss lokke, og snart hadde vi satt oss inn i mysteriene rundt Angkor Wat, overfladisk historie om de to landene og deres kriger, og googlet hvordan den nye båten La Marguerite skulle se ut. Vi var tiltrukket av at det var en liten elvebåt, ca 40 lugarer, interiør inspirert av den franske kolonitiden og preget av luksus.
For de som husker boken og filmen Elskeren fra 80-tallet, vil forfatteren Marguerite Duras være kjent. Hun levde i Vietnam og fikk i ung alder en kinesisk eldre elsker som ikke helt passet inn i datidens normer. Båten er oppkalt etter henne.
Men før vi skulle på cruise ville vi være noen dager i nærheten av Angkor Wat – dette fantastiske templet som står på Unescos verdensarvliste. Det ble bygget på 1100-tallet som et hinduistisk tempel, og på det meste bodde det 1 million innbyggere der. Det ble etter hvert plyndret og ødelagt av flere forskjellige folkegrupper, og delvis forlatt og glemt. I dag restaureres det ved hjelp av utenlandske midler, og er et nasjonalt symbol for khmerer (den største folkegruppen) og Kambodsja. Turistene kommer i massevis til Siem Reap som er nærmeste by. Men vi så ikke mange som så europeiske ut, mest asiater. Og norsk hørte vi ikke på hele turen!
Angkor Wat
|
|
Vi fløy med Thai Airways direkte til Bangkok og videre med Bangkok Airways til Siem Reap som ligger ved Tonle Lake. Der hadde vi booket oss inn for 3 netter på Victoria Spa and Resort, som viste seg å være et lykketreff. Vi visste ingenting om hvor vi skulle bo, vi hadde overlatt til turoperatøren å finne et hotell til oss. Jeg tror jeg tør si at det er det vakreste hotell jeg har bodd på noen gang! Det var ganske nytt men bygget i fransk kolonistil, med mye treverk og vakre fliser. Et stort basseng utgjorde sentrum av anlegget, og rundt var det tropiske vekster, små grupper med benker, solstoler og gangveier. I den ene enden var det et område utendørs for bar og kafé med deilig utsyn over bassenget og grøntområdene. Det var også en innendørs bar og restaurant med aircondition for de som ønsket det. Men en liten vind og utplasserte vifter gjorde det bare deilig varmt å sitte ute og nyte den tropiske varmen og mørke bløte natten. Servicen var utsøkt og preget av ekte glede og varme – og litt nysgjerrighet.
Victoria Hotel
|
|
Mange ville prate litt med oss. Maten var deilig og svært variert. Rommene var store, vakre og velutstyrte med velfungerende ac. Og hotellet hadde selvfølgelig en avdeling for spa og massasje. Hotellet lå egentlig i gangavstand fra sentrum av Siem Reap – kanskje 2 kilometer. Men siden jeg hadde litt problemer med et ben, passet det oss utmerket at det alltid ventet tuk-tuk’er utenfor som for noen få dollar tok oss inn til sentrum, ventet så lenge vi ville, og brakte oss trygt tilbake igjen. En fin måte å få en luftig sightseeing på, tett og nært til mennesker og trafikk. Siem Reap syntes vi var passe stor, hadde et fint marked, mange gode kaféer, og butikker vi dessverre ikke fikk tid nok til å utforske tilstrekkelig. Vi fant vårt faste hjørne med god utsikt til byens liv og røre. Der serverte de risretter og godt lokalt øl! Og det var alltid en tuk-tuk i nærheten. Jeg kunne godt hatt en uke i denne byen! Vi hadde forhåndsbestilt en guide som hadde hentet oss på flyplassen, guidet oss i Angkor Wat, og hjalp oss med tips og gode råd. En fin fyr!
damene i bassenget på båten
|
|
Vi var svært spente da vi 3.dagen ble plukket opp av vår faste guide for å bli brakt til oppmøtestedet for La Marguerite. Det var på Hotel Le Meridien som var et digert, flott hotell med mye marmor og høyt under taket. Men jeg ville ikke byttet det bort mot vårt Victoria!
En av grunnene til at vi var spente, var at båten var helt ny – dette skulle være den 2. turen i dens liv. Den skal gå fra Saigon (Ho Chi Minh City) til Siem Reap og tilbake – en uke hver vei. Var den ferdig bygget? Var den foreløpig en byggeplass uten alle de fine detaljene og den gode services vi var lovet? Vi ble lastet inn i busser og så over i småbåter. Til tross for høyvann – det var på slutten av regntiden – var det ikke mulig å komme helt inn til havnen ved Tonle Lake med La Marguerite. Så vi tøffet av gårde i småbåt og så fikk vi øye på henne! En hvit vakker båt med grønne planter og basseng på dekk. Mannskapet vinket henrykt – dette var jo spennende for dem også.
Vi fikk velkomstdrink i salongen og orientering om skipet. Snart kunne vi sjekke inn på lugaren. Den var noe mindre enn vi hadde sett for oss – fotografen som var ansvarlig for bildene på nettsiden hadde nok brukt vidvinkel. Det burde vi ha tenkt på, men vi ble litt skuffet med en gang. Det gikk imidlertid fort over. Lugaren var vakker og inneholdt det meste av hva man trenger for en uke: Ac, liten sofa, kjøleskap, speil, safe, skrivebord, stor TV, badekåper, slippers, dusjbad. Det var en balkong som vi trodde vi skulle sitte på, men den var for liten. Så viste det seg at TV’en ikke tok inn noen programmer eller internett, men bare kunne brukes til filmer. Internett var ikke på plass ennå. Det var et bibliotek om bord med både bøker og filmer, men det fristet ikke å sitte på lugaren med en film. Tiden var for kostbar til det! Siden det fortsatt var i starten av La Marguerites liv, var det mange om bord som hadde med driften å gjøre – styreformann – investorer – reklamefolk. De var åpne for forslag til forbedringer, og vi fikk utdelt evalueringsskjema hvor vi kunne føye til kommentarer. Vi syntes ikke det var mye som manglet. Kanskje noen knagger, snor for tørking av badedrakt, såpeholder i dusjen, mest bagateller. Men vi tror nok det haster å få på plass internett. Det var rart å være så lenge uten nyheter!
flytende landsby
|
|
Livet på båten var lett å tilpasse seg! Vi måtte tidlig opp for å rekke frokosten. Så var det deilig på dekk med en god bok eller en prat med medpassasjerer. Allerede i ni-ti-tiden var det tid for første utflukt. Etter den var man gjerne litt varm og svett, og en kald øl på dekk smakte riktig godt. Etter lunsj kunne det være tid for en tur til, eller et bad, eller litt massasje (det var selvfølgelig mulighet for massasje ombord), eller en dupp i en solstol. Det var så utrolig bra å bare sitte og sløve mens elvebredden og trafikken på elven ség forbi. Hele tiden noe nytt som fanget oppmerksomheten.
En dag ble det vist film om bord – Indochine – med Catherine Deneuve. Den er fra franske indokina på 1930-tallet og fin som bakgrunnsinformasjon om det området vi seilte gjennom. To kvelder var det oppvisning av dansere fra først Kambodsja og så Vietnam. Vi var ikke mange om bord – kanskje maks 40 passasjerer. Dvs. halvt belegg. Så vi hadde god plass, nesten en ”tjener” på hver hånd. Staben var fra flere land, de fleste fra Vietnam men også fra Filippinene og Burma. Alle flinke, engasjerte og blide, virket håndplukket. Passasjerene var for det meste fra Australia. Så var vi 5 fra Norge, et par fra Hong Kong, og investorer fra Sveits.
Alt om bord var inkludert bortsett fra importert drikke. Det betydde at det gode ølet fra Kambodsja og snart Vietnam kunne nytes når vi ville. Vi fant også frem til en brukbar lokal whisky og en vietnamesisk rødvin. Men insisterte vi på en GT, måtte vi betale ca 6 dollar! Til frokost var det stor buffet med kokk som laget din eggerett, det var 2 forskjellige supper, varmretter, oppskåret frisk frukt, posteier, salater (som vi ikke turte å spise) og til og med oster importert fra Nederland. Lunsjen var mye av det samme men utvidet med mange flere varmretter. Før middag inviterte skipet på en cocktail i salongen – en ny variant for hver dag. Middagen var en 4-retters meny med flere valgmuligheter. Vi sultet ikke!
Inkludert var også alle sightseeings! I tillegg til å kunne nyte synet av lokale bosettinger langs med sjøen og etter hvert elven, ble vi en til to ganger om dagen hentet av små båter som tok oss i land eller kjørte sikksakk mellom de flytende husene og markedene. Flere av disse stedene var ikke vant til turister, og det var spennende å komme sånn innpå deres daglige liv. Ett sted fikk vi smake på nylaget palmesukker. Ett sted ble vi tilbudt andefoster – baby duck – som guiden spiste med fryd med skje fra egget – han kalte det ”one of my favorites”! Slangebrennevin, bie-vin og hjemmebrent var også av tilbudene. Vi besøkte fiskeoppdrett, matte- og sandalfabrikk, silkefabrikk, templer – ja det var mange templer….. Vi var midt i Buddhas rike. I en landsby ble vi fraktet med rickshaws – en i hver - altfor små til store vestlige rumper. Jeg fikk – med mitt litt stive ben – hjelp av 4 mann for å komme meg på plass. Andre måtte ha bena hengende utenfor nesten som Gange Rolf! Må ha vært litt av et syn for de lokale!
”Killing fields” – hodeskallemuseet etter Pol Pot.
|
|
Vi kom til Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Der var det mulig å besøke ”Killing fields” – hodeskallemuseet etter Pol Pot. Mer enn 3 mill. mennesker ble drept under hans regime – i et land på ca 9 mill.! Ikke alle av oss var interessert i det! Tenk at også nordmenn støttet Pol Pot! Jeg tok med meg min søster i en tuk-tuk på shopping i stedet. Mange vakre silkeprodukter – duker – skjerf – hatter – vesker – pynt av alle slag. Det var vanskelig å beherske seg. Jeg hadde hørt at Phnom Penh ikke var så mye å besøke, men også her ble vi sjarmert av khmerenes vennlighet og serviceinnstilling. Kambodsja fremsto som et godt land å være turist i. De fleste snakket et brukbart engelsk. Barna lærer det nå fra 3.klasse. De priset og mottok gjerne betaling i dollar. Det var tydelig at de ville nærme seg den vestlige verden. Ved Angkor Wat var det litt tigging fra barn. Noen av dem solgte bøker og postkort, andre ville bare ha en dollar. Men de hadde lært seg noen triks – ”hvor er du fra?” Norge – ”da er hovedstaden Oslo” eller ”Rosenborg”. Sleipt….?
Midt i elven var det kryssing av grensen til Vietnam. Men bortsett fra at vi måtte ligge stille en stund, og at det kom ”fremmedfolk” om bord, merket vi ingenting til det. Båten hadde våre pass, og ordnet det formelle. Det var også lett å komme inn i Kambodsja. Ved landing i Siem Reap var viseringen gjort på noen minutter. Nå var det ikke helt høysesong ennå, kanskje blir det mer kø utover i sesongen?
Sadec het et av stedene i Vietnam hvor vi var i land. Det var her den kinesiske elskeren til Marguerite Duras bodde, og huset hans er blitt museum. Og så var vi til slutt ved veis ende på vårt elvecruise – Saigon eller Ho Chi Minh City. De lokale kaller fortsatt byen Saigon. Navnet Ho Chi Minh har ikke en like god klang hos alle i Sør-Vietnam. Det var nord som tok over sør etter krigen. Noen sa de frelste Saigon, andre mente de inntok Saigon. Dette henger i ennå.
Vi visste det var slutt på vår seilas da vi kom til Saigon, men vi ville ikke gå i land! Det var stor seremoni med mannskapet om bord, klemming, utveksling av visittkort, noen av passasjerene gråt (!), bilder ble knipset i alle retninger. Båten skulle inn til litt service, det var nok avdekket noen små mangler underveis. Men etter jul er det full fart igjen. Rederiet har stor tro på konseptet og planlegger flere båter. Det finnes mange elvebåter på Mekong, men ikke som cruisebåter, mer som ren passasjertrafikk. Og i hvert fall ikke i samme luksusklasse.
"Alle" kjører moped i Saigon
|
|
Saigon har 9 mill. innbyggere, og er dominert av en utrolig moped-trafikk. 6 i bredden, likegodt oppå fortauet, på kryss og tvers mellom bilene. Det var nesten umulig for turistene å krysse gaten, det krevdes et spesielt pågangsmot for det! Her bodde vi på Caravelle i 2 netter, et stort internasjonalt konferansehotell sentralt i distrikt 1 – i gangavstand til det meste av interesse for turister som markedet og magasinene. Deilige store rom, mange spisesteder, god service også her. Også i Saigon hadde vi guide, en søt pike som hentet og guidet og ga oss tips om restauranter etc. Noe av det ”obligatoriske” for turister er tydeligvis krigsmuseet og Vietcongs tunneler utenfor byen. Også her droppet vi damene ut og konsentrerte oss om å få sydd silkedrakter i stedet. Men det hadde vært en tøff opplevelse for gutta. Det gjør jo inntrykk å se torturkamre og redskaper som ble brukt. Det er ikke så lenge siden Vietnamkrigen.
Vietnam er også preget av smil og service. Og fortsatt et billig land for oss. Men litt vanskeligere som turist. Veldig få i Saigon snakket engelsk. Selv i store magasiner var det vanskelig å gjøre seg forstått. Ikke alle tok kredittkort. Og selv om mange varer var priset i dollar, ville de ha betalt i dong – den lokale valutaen. Så da var det bare å finne nærmeste minibank for å veksle til seg bunker med dong som jo ikke lar seg veksle tilbake og må brukes opp. Minibankene utbetalte ikke i dollar. Vietnam har åpnet seg mot omverdenen, men har fortsatt en ufri presse og et kommunistisk styre.
matkunst ombord på La Marguerite
|
|
En by med 9 mill innbyggere vil jo ikke kunne sjarmere som flytende elvelandsbyer eller konkurrere med stemningen på Mekong. Men Saigon hadde også mye å by på av gode kaféer og restauranter, markeder og stormagasiner, silkebutikker og souvenirer. Det var forholdsvis lett å ta seg rundt med taxi. De fleste taxisjåfører oppførte seg bra, men dessverre ikke alle. Vi ble lurt i hvert fall en gang, og hadde problemer med å krangle på vietnamesisk… Men et par dager til her hadde vi sikkert hatt glede av. Nå skulle vi rekke alt på to dager, og det ble i overkant masete. Siste dagen ble vi hentet av guiden vår og kjørt til flyplassen hvor vi tok Thai Airways via Bangkok til Oslo. En veldig lang reise, men det gikk jo bra….
Vi er i tvil om sjelen har rukket å komme tilbake til Norge. Vi drømmer fortsatt om Mekong og La Marguerite, stemningen ombord og de skjønne menneskene.
Først og fremst vil jeg imidlertid tilbake til Siem Reap og Kambodsja! Og Victoria hotell som har fått en spesiell plass i mitt hjerte!
Vår fineste ferie noen gang – kan anbefales!!! Og som oppvarming vil jeg anbefale Færøviks bok Buddhas barn. Den ga et flott bilde av områdene vi reiste i, humoristisk og sett med lokalbefolkningens øyne. Et av utsagnene han referer til som jeg likte godt og som jeg forbinder med trafikken i Saigon: Her i Vietnam er vi ikke fanatisk høyrekjørende! Både Kambodsja og Vietnam ble opplevd som ganske laid-back. På godt og vondt….. |
